Hopp til innhold

Rustning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Parade-rustningen til Henrik II av Frankrike, ca 1555, vekt: 24,2 kg
Bronselameller til lamellrustning, Vietnam, 300–100 f.Kr.
Fransk 1800-talls Kyrassér (tegning av Édouard Detaille, 1885)

Rustning er en fellesbetegnelse på særlig eldre tiders stridsdrakt og annet utstyr som skulle beskytte bæreren, og eventuelt hesten hans, mot hugg, slag, stikk og prosjektiler. I tidligere tider var rustningene laget av horn, bein, tre, lær, tøy eller metall.

Frem til ca. 1200 ble en ridders fulle utrustning ofte kalt harnisk på det europeiske kontinentet. De forble i bruk hos tungt kavaleri i flere europeiske land inn i Første verdenskrig, og er senere blitt brukt i ulike former av enkelte militære avdelinger. Moderne rustninger og skuddsikre drakter er laget av forskjellige kunststoffer som beskytter mot splinter fra artillerigranater og kuler fra håndvåpen. Betegnelsen rustning brukes også om anskaffelse av våpen og annet krigsutstyr generelt, som i opp- og nedrustning og rustningsindustri.[1]

Blant metallrustningene skiller vi gjerne mellom fire hovedgrupper: Brynje, satt sammen av et nett av sammennitede metallringer. Skjellrustning er små metallplater festet til et under- eller overlag av skinn eller tekstil. Lamellrusting er små metallplater som er festet til hverandre med snorer av skinn eller fiber. Platerustning er satt sammen av større plater som enten er festet sammen med hverandre eller til et under- eller overlag.

Gjennom historien har bruken av rustning endret seg med i takt med utviklingen av våpen på slagfeltet, organisasjonsnivå og krav til mobilitet. Den eldste kjente avbildningen av rustning er på gribbestelen fra det gamle Sumer i dagens Irak fra omkring 2460 fvt.[2] Den eldste bevarte platerustningen er fra Dendra fra den mykenske kulturen omkring 1400 fvt. Brynjer av sammennitede ringer ser ut til å ha blitt oppfunnet av kelterne.[3]. De ble senere tatt i bruk av Romerne som lorica hamata, i tillegg til at de brukte andre former for metallrustning som lorica segmentata og lorica squamata og ikkemetallisk rustning.

I det gamle Kina er skinnrustning av Nesehorn brukt før Qin-dynastiet, og det fantes ulike former for lamellrustning og metallplater festet til tekstil, senere platerustning. På Koreahalvøya er segmentert platerusting av jern kjent fra Gaya-føderasjonen, men forsvant senere ut av bruk.

Brynja hadde vært enerådende som kroppspansring for eliten på 1000- og 1100-tallet. Fra slutten av århundret ser vi en begynnende forsterking med stålplater på enkelte steder, og i løpet av 12- og 1300-tallet utviklet det seg i Europa en særegen form for rustning som på slutten av århundret skulle inneslutte krigereliten i plate fra topp til tå. Omkring 1400 var en full platerustning blitt utviklet ved våpensmiene i Lombardia. Utviklingen av den middelalderske platerustningen settes i sammenheng med introduksjonen av masovnen, som revolusjonerte stålproduksjonen.[4]

Skytevåpenets tidsalder

[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1300-tallet krutt ble kruttdrevne våpen tatt i bruk på slagmarken. Sammmen med stadig sterkere låsbuer og buer drev de frem en utvikling av kvaliteten på platerustningen. [5] I flere hundre år utviklet våpenteknologi og rustning seg parallelt, men økende vekt og pris gjorde at man i stadig større grad sendte fotsoldatene og lettere kavaleri ut på slagmarken uten rustning.

Moderne tid

[rediger | rediger kilde]

Rustning forble i bruk også etter at lands armeer sluttet å utstyre sine soldater med dem. Soldater i Den amerikanske borgerkrigen kjøpte selv stålvester av varierende kvalitet. I begynnelsen av Første verdenskrig red franske kyrassérer ut iført rustning, ved slutten av krigen hadde tyskerne laget omkring 400 000 Sappenpanzer-rustninger. De var for tunge for infanteriet, ble brukt av utkikker, poster, maskingeværskyttere og andre.[6]

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

De store tapstallene amerikanske soldater led i Vietnamkrigen ledet til ny satsing på bruk rustning.[7] Særlig var splintskader fra granater, bomber og miner utbredt, og tekstilbaserte splintvester ble utviklet og tatt i bruk. Det blir også brukt skuddbeskyttende vester med elementer av tekstil, syntetiske aramidfiber som kevlar og metalliske eller keramiske plater.

Typer beskyttelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Harnisk og Kyrass

Harnisk er et generelt begrep for kroppspanser, brukt historisk om både lær- og metallrustning. I europeisk middelalder ble det ofte brukt om hele rustningssettet til en ridder, etter hvert ble det mest brukt om bryst- og ryggpanser. En annen begrep for beskyttelse av torso er kyrass som består av en brystplate og ryggplate, og ble brukt av det tunge kavaleriet, altså ryttersoldater, fra middelalderen og opp gjennom tidlig moderne tid. Opprinnelig var de laget av lær, senere av bronse, jern eller stål og festet med remmer eller skulderplater.

Utdypende artikler: TekstilrustningBrynje og Skjellrustning

Under steinalderen og tidlig jernalder brukte man tykt lær og tykke tekstiler som kroppspansring. Greske hoplitter og makedonske soldater brukte tekstilrustninger (linothorax) ca. 500–300 f.Kr. Også under middelalderen ble tekstilrustninger (gambeson, aketon, vams og jupon) brukt. Tekstilrustning er ulike former for rustning, eller stridsdrakt, som er laget av tekstil polstret med tekstil eller ulike former for fiber. Fibrene kan være vegetabilske, animalske eller syntetiske. De brukes i forbindelse med annen rustning eller alene. I Skandinavia er de ofte kjent som pansertrøye eller bare trøye. Platerustning er en av de mest ikoniske og avanserte rustningstypene fra middelalderen og renessansen, benyttet av europeiske riddere. Den kjennetegnes først og fremst ved at den består av store metallplater som dekker kroppen, og gir maksimal beskyttelse mot slag, stikk og prosjektiler. De ble laget av jern eller stål, ofte polert for å motstå rust og gi et imponerende utseende. Platerustningen skulle beskytte hele kroppen og bestod av mange sammenkoblede deler, brystplate, ryggplate, hjelm, skulder, armer og bein. En annen type rustning er lamellrustning som har små plater festet med snorer, noe som gjør den fleksibel og lett. Den ble benyttet i Øst-Europa og Asia, blant annet av samuraier. Samuraiene brukte ofte en kombinasjon av lakkert lær og metallplater bundet sammen med silkesnorer. Brynje, eller ringbrynje, dekker overkroppen og er laget av små metallringer som er lenket inn i hverandre og danner et nett. Brynjer var i bruk fra 200-tallet f.Kr og var vanlig i militær bruk til innpå 1500-tallet, enkelte steder i bruk til innpå 1900-tallet. De ble brukt av vikinger, korsfarere og romere. Beskyttelse av metallringer er også brukt til beskyttelse av hode, hals, nakke, armer, hender, lår og legger. Skjellrustning ble brukt av persere, kinesere og romere. De ble laget av små skjellformede plater sydd på lær eller stoff. Soldater i senmiddelalder brukte brigandine som så ut som vanlig klær men hadde innsydde metallplater i tekstil eller lærjakker.

Beskyttede områder

[rediger | rediger kilde]

Rustningshistorikeren Mathias Goll har utviklet et skjema for ordning av rustningsdeler basert på den menneskelige anatomi, med hode, hals, armer, hender, torso og bein som hovedkategorier, og underkategorier som for eksempel for arm: skulder, armhule, overarm, underarm og albu.[8]

De fleste rustninger er laget for å beskytte torso.

Utdypende artikkel: Skjold

Et skjold holdes i handa, er festet til armen eller rustningen eller plassert på bakken. Formålet er å avverge angrep ved å stanse eller endre retningen på dem. De kan også brukes offensivt til å støte med. De varierer i størrelse fra små buklere til store kroppsdekkende paviser.

Utdypende artikkel: Hjelm

Hjelmen er blant de eldste formene for rustning vi kjenner. De er kjent fra India rundt 1700 fvt., fra Assyria rundt 900 fvt. og opp gjennom historien til moderne tid.[9] Ofte er hjelmene utstyrt visir. Vi har hjelmer laget av lær, bein, horn, tre, kobberlegeringer, jern og stål.

Armer, skuldre og ben

[rediger | rediger kilde]

Separat rustning for armer (vambraces) er mindre utbredt enn for torsoen fordi det hindrer mobiliteten. Også håndbeskyttere (gauntlets) ble brukt, oftest i form av hansker. Skulderbeskyttere (pauldrons) og beinbeskyttere (greaves og sabatons) var også i bruk.

Rustning for dyr

[rediger | rediger kilde]

Det har blitt benyttet rustninger for hester (bardering). Disse består av forskjellige deler som beskyttelse for brystet og skuldrene (peytral), bakdelen og lenden (croupiere), sider (flanchard), hals (crinet) og hode (chamfron).

Elefanter i India og Persia ble også utstyrt med rustning, ofte laget av lær, metall eller tekstil.

Hunder har i moderne tid fått beskyttelsesvester i militære og politiet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Krig og våpen i dag og i morgen. no#: Bladkompaniet. 1984. ISBN 8250914716. 
  2. ^ (på engelsk). ABC-CLIO. ISBN 978-0-313-27645-3 https://books.google.com/books?id=6sAftYT6dsIC&q=oldest+%22armor%22+stele+vultures&pg=PA51. 
  3. ^ Simon James, The World of the Celts (London: Thames and Hudson, 1993) s. 75–79; 114 ISBN 978-0-500-27998-4
  4. ^ Williams 2003.
  5. ^ Williams 2003, s. 331.
  6. ^ «Sappenpanzer». Mémorial de Verdun (på engelsk). 3. november 2015. Arkivert fra originalen 8. januar 2021. Besøkt 6. januar 2021. 
  7. ^ . U.S. Army Natick Research, Development and Engineering Center. 
  8. ^ Goll 2013: 41.
  9. ^ «Short History of Armour and Weapons». Arkivert fra originalen 19. desember 2007. Besøkt 23. november 2009. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]